Radiumhospitalet 21. august

Veneflon i arm
Veneflon i arm

Veneflonet er på plass. Og jeg gjør meg klar for å bli undersøkt av radiologene. Jeg får lyst til å si til damen som stikker meg at jeg ikke vil. Jeg får lyst til å være fem år og begynne å gråte. Jeg får lyst til å rope på mamma. Det er bare det at jeg klarer å ta meg sammen. Så jeg smiler til den hyggelige damen, som er flink og effektiv. Takker til og med. Setter meg ut på venterommet sammen med de andre pasientene og gjør meg klar. Tenker på at jeg har min historie og de har sin historie. Min er ikke viktigere enn hans eller hennes. Jeg er glad for at jeg i denne sykdomsprosessen har hatt overskudd til og sett verdien av å takke de som har «jobbet» for meg. Sykepleiere, leger, blodprøvetakere og så videre. Det er mange. Jeg blir rørt av å tenke på den omsorgen som alle her på sykehuset har. Og jeg merker at dette har forandret en del av meg. På en slik måte at jeg har fått mer respekt for enkeltmennesket. Det er mye morsommere å treffe andre og nye mennesker med mer respekt og nysgjerrighet.

CT maskinen
CT maskinen

Jeg føler meg frisk, så tenker på en måte at jeg ikke trenger å være her. Men det gjorde jeg før jeg fikk diagnosen i januar også. Følte meg frisk altså. Så jeg lar det være opp til medisinen på radiumhospitalet å avgjøre hvorvidt jeg har fått tilbakefall eller ikke. Jeg har ikke tenkt nevneverdig på denne dagen mens vi har vært på reise, men merker nå at alvoret setter seg litt mer. Det er rart hva sykehuskorridorer gjør med det mentale. Ny CT i dag for å vurdere om lymfeknutene mine har forstått at de skal holde seg friske eller om det har funnet på å begynne med celledeling igjen. Jeg foretrekker det første. Håper på det første. Tar utgangspunkt i at det er slik, men forbereder meg på at det kan være annerledes. Om så skulle være er det bare å krumme nakket på ny og fortsette å se fremover. Ta en dag av gangen og «make the most out of it».

Tappet for blod
Tappet for blod

Mandag får jeg resultatene. Før det har jeg en hel helg sammen med familien i Oslo. Det blir veldig kjekt og stor stas. Både Linus og jeg gleder oss masse. Og hvis alt viser seg å gå etter planen, at jeg fortsatt er frisk. Ja, så setter vi oss på flyet til Amsterdam på tirsdag og fortsetter seileventyret der vi slapp.

 

 

 

Røntgenhistorie Takk også til forskere opp gjennom historien
Røntgenhistorie
Takk også til forskere opp gjennom historien
Reklamer