God Jul

DSC_0793Endelig er julaften her. Den fine dagen med forventninger og hygge. Påfølgende dager med god mat og mer hygge. Deilig. Vi ankom Gibraltar 22. desember etter fin seilas fra Portugal. I går leide vi bil og kjørte tvers gjennom Spania til Frankriket. Her blir det julefeiring hos Linus sin farfar og co. Linus gjentok flere ganger at han likte å kjøre bil og at han syntes bilsetet var fint. Ganske påfallende at det å kjøre bil oppleves som eksotisk for 2 åringen. Håper ikke det betyr at han ikke liker å seile.

Med dette vil jeg ønske alle som titter innom bloggen av og til en riktig god jul. I samme åndedrag vil jeg berolige de som eventuelt er urolige om at prøveresultatene fra radiumhospitalet var finfine. Fortsatt dårlig immunforsvar og sliter med litt sykdom av ulike slag, men godt å gå inn i julen med visshet om at lymfesystemet mitt virker som det skal.

DSC_0795For de som eventuelt skulle lure på hvor ferden går videre etter dette så er følgende bestemt: Vi krysser ikke Atlanteren av helsemessige årsaker. Etter en periode med sorgtungt hjerte, over at jeg var årsaken til at dette ikke kunne realiseres, har hjertet blitt lettere. Det finnes tross alt værre ting i livet. Det vet jeg. Får eventuelt skrive et eget blogginnlegg hvor jeg diskuterer hvor kjipt det er å ikke kunne realisere de målene en setter seg for deretter å komme frem til at det ikke er målet, men veien osv.

Middelhavet ligger for våre føtter. Det er en ganske fin julegave og gir gode håp for 2016.

GOD JUL!

 

 

 

 

Reklamer

Harry Potter møter Gandalf i Lisboa

P1030265Jeg vier enda et kapittel til oppsummering av hva vi har gjort og hvor vi har vært i november.

DSC_0782Etter at besøkene var over og vi nok engang kjente at høsten begynte å innhente oss var det på tide å dra ytterligere sørover. Fra Porto satte vi kursen mot Lisboa. Her ankret vi opp i Cascais, som er et lite sted rett i utkanten av Lisboa. Fantastisk ankringsbugt midt i sentrum og mer eller mindre rett på stranden. Vi innhentet sommeren igjen og fikk noen fine stranddager. Det nokså paradoksale for oss nordboere var fenomenet strandliv på dagen og julemarked på kvelden. Noe ganske annet enn vi er vant til. Vi fikk et par turer til Lisboa og en dag i Sintra.

P1030302Sintra er et område nær Lisboa og Cascais som er på UNESCOS verdensarvsliste med sine praktfulle bygg og områder. Vi hadde gledet oss til å dra dit og i mylderet av steder å besøke valgte vi Quinta De Reguileira. Opprinnelig bygget for å være feriestedet til en eller annen konge eller baron. Det har hatt flere eiere opp gjennom tiden. Jeg tror ikke fantasy var en like stor del av det litterære på denne tiden.

P1030371Parken som tilhører slottet/ferihuset er alikevel så eventyraktig at følelsen av å være midt i en blanding av Harry Potter, Drømmen om Narnia og Ringenes Herre er umulig å unngå. Hemmelige huleganger, grotter, tårn, trapper, stier med en tilhørende mystisk og spennende flora gjør at en hel dag i parken ikke er for mye. Dette stedet var spennende for både store og små. Som et eventyr bokstavelig talt.

Etter en svipptur hjem til Norge for å overhale helsen, som tidligere skrevet, var det igjen på tide å trekke sørover. Fra Cascais, Lisboa dro vi på en ny døgnseilas til Lagos. 26 timer på sjøen, etter å ha restituert legemt i Cascais, gikk knirkefritt. Heldigvis. Nå skal Algarvekysten nytes noen uker før vi planlegger å få montert vindroret vårt i Gibraltar. Så er det blanke ark. Hvor ferden går videre er fortsatt oppe til diskusjon.

Her er en liten billedsekvens fra Quinta De Reguileira. Kan anbefales på det sterkeste.

For meg, om ikke annet, er den fantastiske blomstringen av eksotiske planter et syn i seg selv. Å nyte blomstring i november er en herlig motsetning til hva vi er vant med.

Mørke huleganger som ender ut på en plass med drageskulpturer. Spiral-tårn til å entre for å skue utover Sintra. Bortgjemte stier  og broer til å gå over og under med vegetasjon tett rundt deg på alle kanter. Det er noen av de mange opplevelsene parken har å by på.

En herlig liten oase med fossefall og en hulegang som fører inn til hjertet av parken. Hvis noen lurer på om Linus falt i vannet. Svaret er jada. Vi hadde ikke med tørre bukser, så han gikk rundt resten av dagen med mitt skjerf som sarong. Han likte det godt, så ingen skade skjedd.

 

I møte med andre

P1030202Nå er vi på Algarvekysten, fortsatt i Portugal. Jeg skal nærme meg dette punktet hvor vi befinner oss sakte men sikkert slik at skrivetid blir nåtid. Men først er det på sin plass med en liten oppsummering på hva vi har bedrevet tiden med under fraværet av blogginnlegg.

P1030181Jeg leste en gang noe som Magne Furuholmen sa i et intervju. Jeg har tenkt mye på dette siden. Han er neppe den første eller eneste som har sagt noe lignende, men jeg bet meg altså merke i det i forbindelse med han. Mitt tidligere ungdomsidol fra A-HA. Uansett. Han sa noe sånt som at: Jeg som menneske får verdi og betydning i møte med andre mennesker. Dette er neppe sitert korrekt, men det spiller da heller liten rolle. Essensen i betydningen kommer frem.

P1030081Besøksrunden vi hadde for litt siden vekket til live denne tanken. Det er så klart fler enn bare venner som gir deg verdi. Alle kontaktflater med andre mennesker er med på å gjøre deg til den du er. Hvordan man er, vil være, tenker at man skal være. Det være seg i møte med de nærmest, familien, venner, kolleger, men også tilfeldige møter her ute i verden. Og da tenker jeg ikke at man er et resultat av hvem man omgir seg med, men man velger å være den man er på bagrunn av møtene med andre mennesker.

P1030134Jeg beklager mine stadige forsøk på å være filosofisk, de som dævver av det får bare hoppe over og se bilder eller la være. Men jeg klarer ikke dy meg. Med en gang jeg setter meg for å skrive skjer det. Det umulig å ikke supplere bildene og de konkrete opplevelsene våre med de følelsene og tankene som dukker opp underveis. Når alt kommer til alt er det jo de som gir turen verdi.

P1030073Fra La Coruña til Porto hadde vi henholdsvis besøk av Hans sin kompis Håvard og mine venniner Tone og Mari. Det var herlig og brakte ny giv til Hylasiamannskapet. Vi koser oss med hverandre, det er ikke det, men det er heller ingen tvil om at impulser fra våre venner gir oss ny energi. Så takk for besøket folkens. Her kommer derfor en liten bildekavalkade som oppsummerer det hele:

Små og store har får sjakkdilla. Gleden var stor når sjakkmesteren Håvar entret Hylasia og utfordret oss. Han vant stort sett, men både jeg og Hans slo han hver vår gang. PS! Jeg har slått Hans 5 ganger på rad siden sist.

Porto var en serdeles vakker by. Kan anbefales alle om de skulle ha muligheten. Bunkre opp med nydelig vellagret portvin for en slikk og ingen ting. Den nye hitten til spidermum er hvit, kald, portvin.

Tenk å få besøk av disse to herlige damene. Mari og Tone lyste opp båten med sitt fantastiske humør. Det ble litt mer vin enn ellers. Fantastico. Begge stod godt til rors som alle kan se. Avanserte rastk fra å være fendere og fokkeslasker til styrmenn.

Linus tar bilde av kapteinen og kapteinen tar bilde av Håvar. Trakteringen av Hylasia ska dokumenteres. Her på vei inn til Camborra, Spania.

Sorfint besøk får man også av og til av delfiner. Det er en opplevelse som er vanskelig å beskrive. Delfinene kan leke ved båten lenge og vel. Vi ønsker de velkommen og gleder oss over nærværet. Båter som dukker opp i nærhetn er også spennende. For havet er stort og det er sjeldent.

Solnedganger blir bloggeren aldri lei av å prøve å fange. Selfies er eneste måten å komme på trykk på. Til de som ønsker seg en kartoversikt på hvor vi er: Det kommer. Til de som lurer på hvor ferden går videre: Vi får se.

Inntil videre nytes Algarvekysten i usedvanlig godt desembervær. Vi takker værgudene og ønsker alle hjemme en god førjul.

Livet under stjernene

image3Fikk et ærefullt oppdrag som gjesteblogger i denne utgaven i seileventyret. Var så heldig å få være med Linus, Lene og Hans noen dager på Hylasiabåten!

Mari og jeg mønstret på en sen aften i Vigo etter en lang togtur fra Lisboa, via portvinens opprinnelsessted Porto og videre til Vigo i Spania. Lene møtte oss på stasjonen, stas med slike øyeblikk der en treffer gode, gamle venner (gamle venner er venner over lenger tid, ikke at vennene er gamle) og det føles som noen dager siden sist.

Som landkrabbe så skulle det komme mye ny lærdom. Vi fikk eget gjesterom foran i båten, som jeg da lærte at heter forpiggen. Skjønte fort hvorfor vi IKKE ble anbefalt å reise med koffert, men helst bag. Til tross for at båten er et eneste stort skap, er hulrommene ikke laget for unnastuing av store harde greier, men utrolig mye plass for tilpasningsdyktig reisegods.

image7Mye var som hjemme på båten. Servering av nydelig mat og drikke i god gammel Lene-stil, men kopper og glass ble bare fylt halvveis opp. Det gikk opp et lys for meg senere en dag, der jeg selv hadde fylt opp kaffekoppen min til randen og endte opp med en halv kopp. Har heldigvis stadig en liten evne til å lære, så lærte jo litt om det også. I tillegg til at båtliv er båtliv, alt har sin plass og ligger ikke løst, og pedalene og pumpene jobber sammen i skjønn forening.

Apropos læring, første seiltur i livet! Like pompøst vakkert og deilig som forventet! Sola i øynene, vinden i håret, å måtte sette sjøbein og å seile på vinden! Det var en aldeles herlig følelse å kjenne på kreftene og følelsen av å mestre vinden (som kanskje ikke var så mye å skryte av har jeg skjønt) og båten som lystret små justeringer på roret.

image6Målet for dagen var islas Cies, ei paradisøy, et naturreservat (spesielt for måser) og kåret til verdens vakreste strand i 2007. Captain Hans hadde ordnet med alle godkjenninger for ankring og overnatting der ute, og siden vi ankret opp i mørket var nysgjerrigheten stor da jeg neste morgen stod opp. Det var da 30 meters sikt i tåka og hektisk aktivitet rundt oss av lokale fiskere. Men tåka letta og stranda åpenbarte seg i all sin prakt! To små øyer som er bundet sammen med ei sandstrand. Der ute ble det også en topp topptur oppå en litt klumpete glattslipt klippe med (h)je(r)ttegryter og utsikt over Atlanterhavet.

image4Etter noen timer kos på stranda vendte vi nesen mot land igjen og Mari styrte oss sikkert både med og uten motor innover til Baiona.

Det er byen det første skipet i følget til Columbus kom til, etter å ha seilt helt fra Amerika, så vi var i godt lag. En replika av skipet, Pinta, ligger i havnen. En liten turistby med ca 12000 som mer enn tredobler innbyggertallet om sommeren, med koselige trange gater og alt det en forbinder med en småby i Sør-Europa.

image5Til tross for et trivelig sted å være, så bestemte vi oss for å seile videre neste natt (kron og mynt selvfølgelig). Helt ned til Porto, ca 1 breddegrad lenger sør. Vi hadde vel egentlig ikke vindene med oss til seiling, og regnet med å gå mye for motor. Det stemte godt, gikk sakte, men sikkert de første timene. For min del ble nattseilasen en realitetsorientering på flere måter.

  1. 2-3 meters høye bølger (ifølge Lene dønninger) ser særdeles skumle ut når de tårner opp foran båten, selv om de er gamle og bare førte til motbakke og nedoverbakke, og ingen overskylling.
  2. Havet på landsiden ser mye hyggeligere ut enn utover i det store intet. Trenger ikke mye fantasi for å forstå at det er kun fantasien som setter grenser på hva en kan forestille seg bor i det svarte havet.
  3. Best å holde seg midt i båten, ramler en utafor så er det gjort.
  4. Svært nærsynte folk med dårlig mørkesyn er ikke helt til å stole på i forhold til å holde utkikk på havet etter båter i horisonten.
  5. I det store og hele er vi uendelig små. En nydelig klar stjernehimmel fulgte oss hele veien, i en liten båt, på det store havet i det ikkeuendeligemendetvirkersånn store universet. Dette setter i gang tanker om store og små ting på en helt unik måte. Det er så mye som er uviktig, men som tar stor plass i livene våre. Det er ikke rart at hovedblogger kommer med så mange kloke og gode betraktninger, hun har de aller beste forutsetninger for å greie å tenke de ut også!
  6. Fint å ha med erfarne folk slik at når uggenheten ikke ga seg, kunne jeg gi meg og ta meg en hvil. Trenger nok trening på dette livet.

I Porto mønstret Mari og jeg av, etter 4 dager med kvalitetsferie med de beste folka!

Tusen takk Linus, Lene og Hans! Det var en fryd å være sammen med dere, og få lov til å være med på en liten etappe av eventyret! Kanskje den selvutnevnte 3.styrmannen mønstrer på noen dager igjen. Hvem vet?

Og en liten etterhistorie. Mari og jeg dro videre til Lisboa og sjekket inn på vårt flotte hotell. Jeg gikk på badet og idet jeg skulle vaske hendene og kaste noe samtidig så sto jeg jammen og pumpa på pedalsøppelbøtta mens vannet rant… Lite som skal til før en blir miljøskadd 🙂

Tusen takk for meg

Klem fra Tone