En ankervakts bekjennelser

Seilidyll
Seilidyll

Med mange oppgaver, lange seildager og en toåring går det litt tid mellom hver skrivestund. Nå sitter jeg ankervakt. Klokken er 0615. Jeg blir hele tiden avbrutt av at jeg må kikke ut, men for noen få timer er jeg alene. Da passer det perfekt å skru på pc’n. Vi ligger nord på Samsø og er nå godt inne mellom de Danske øyer. I løpet av morgentimene har det blåst opp. Vindretningen har endret seg fra vi satte ankeret i går og det uler i mast og stag. Jeg trodde jeg sov tungt, men det viser seg at jeg

Prøver å holde på varmen
Prøver å holde på varmen

har god radar for når det blåser opp. Fordi det er så grunt her og så god sandbunn har vi denne gangen bare ett anker ute. Det gjør at ankernervene slår litt krøll på seg og jeg tilbyr meg å sitte vakt i de grå, vindfulle morgentimene. Denne gangen er det også en båt som begynner å dregge. Før jeg får varslet har de selv oppdaget det og seiler, i guffent vær og jeg kan tenke med noe slukøret, ut av bugten. Vi ligger stødig og det kan virke som om vinden har nådd sitt max. Det knaker i ankerkjetting men flaggstangen og huset inne på land er på samme sted hver gang jeg titter ut. Og det er omtrent hvert 15. sekund.

Tiden går overraksende fort. Det trenger jeg vel ikke fortelle noen om. Sist jeg skrev var vi i Marstrand i Sverige. I skrivende stund er vi i Danmark og det røde og hvite gjesteflagget vaier i vinden. Vi kommer oss sydover litt i rykk og napp ettersom vind og meldinger tillater det.

Hekta på motorsykler
Hekta på motorsykler

Tirsdag 14. juli reiser vi fra Marstrand litt utpå dagen og seiler hele veien til Kungsö. Dette var et ypperlig ankringssted og pga sen ankomst, ble vi her hele påfølgende dag. En deilig sandstrand er trekkplaster. En badeglad Linus gjør oss varme, om ikke annet enn i hjertet, for jeg må være så ærlig å skrive at jeg, for min del, sitter med langbukse og vindjakke på stranden. Dette er siste stopp før vi skal seile over til Danmark.

Uggen i luggen
Uggen i luggen

Torsdag 16. juli seiler vi fra Kungsö til Anholt, DK. 58 nautiske mil og vår til nå lengste overfart. Det er tid for å sette sjøbein. Jeg og Linus skal få sjekket hvor sjøsterke vi egentlig er. Hans vet vi allerede at er herdet så vi lurer ikke på det. Linus og undertegnede, derimot, må innse at vi ikke er helt i mål enda. Magen holdes på plass der den skal være, men vi er begge rimelig trøtte, kalde, bleke og lite lystne på mat. Vi sover litt her og litt der, får ikke i oss annet enn tørre kjeks, men når vi nærmer oss Anholt er det akkurat som om sjøbena begynner å sette seg litt. Stemingen stiger og fargen kommer gradvis tilbake i kinnene. Endelig fremme. Etter en lang seilas tilbringer vi fredagen på Anholt. Vi leier sykler, spiser smørrebrød med sild og koser oss i danske omgivelser. Anholt er en rimelig ensom øy midt i Kattegat. Det skal seiles

Sparkesykkelen er et must
Sparkesykkelen er et must

et stykke for å komme seg dit og dette er definitivt med på å påvirke stemningen til stedet. Her finnes det noen få fastboende og resten er turister. Vi er treffer midt i høysesongen og det er akkurat som å komme inn på en festival. Små restauranter som ikke er mer enn en bod eller en brakke, stinne av folk. Det er som om alle kjenner hverandre og derfor lett å komme i prat med folk.

TIL ETTERTANKE

Godt fiske i salongen
Godt fiske i salongen

I en av nabobåtene får jeg øye på noe som gjør meg både trist og glad på samme tid. De er fire stykker om bord, men en av de i besetningen er multihandikappet. Alderen er vanskelig å anslå, men hun er voksen. Hun sitter trygt fastspent i cockpit som i en bil med sikkerhetssele. Hun mates av en av de andre, får solkrem og tydelig masse omsorg. Jeg får lyst til å rope over ripa: Så tøffe dere er, som seiler av gårde med henne. Jeg tar meg i det og tenker på hvordan jeg opplever det når folk sier at de synes vi er tøffe som seiler av gårde. Jeg føler meg nemlig ikke tøff. Jeg vet jo ikke hvordan de i den andre båten føler seg. Men jeg går rundt å føler meg høyst normal. Til tider også litt pysete. Kanskje de heller opplever det slik; at alt er mulig. Så hvorfor skulle de ikke dra på tur. Det kan til og med være en nødvendighet å gjennomføre det man drømmer om. Hvis ikke er risikoen stor for at det vil innhente deg for resten av livet. Igrunn så ser jeg det slik at man har det ansvaret i sitt eget liv, å sørge for å sette sine drømmer ut i live. Å se løsninger og ikke problemer. Det er på ingen måte størrelsen på drømmen det kommer an på, men oppnåelsen og veien dit. Slike observasjoner og mennesker er en glede . Skulle ønske jeg fikk sagt det før de dro: jeg blir inspirert av dere. Takk!

Astri, Morten, Mynte og Albert
Astri, Morten, Mynte og Albert

Lørdag 18. juli seiler vi fra Anholt til Grenå for å møte søsteren min. Med vinden midt imot og en vanvittig stampesjø får vi på ny testet vår sjøstyrke. Vi ville nok ikke lagt utpå under disse vindforholdene om ikke det var for at vi alle gjerne ville treffe Astri og co. Linus gleder seg veldig og når han treffer Mynte blir han nærmest elektrisk. Han smiler fra øre til øre og hadde han hatt hale ville han definitivt

Søskenbarnkjerlighet
Søskenbarnkjerlighet

logret med den. Både jeg og Linus klarer oss langt bedre enn ved forrige seilas og det føles oppmundrende, for strekkene vil i perioder være vesentlig lengre. Søndagen tilbringes i Grenå med søsteren min og familien. Tusen takk til Albert, Mynte, Astri og Morten for alt snoperi dere hadde med og for supert samvær i Grenå. Selv om ikke byen var så spennende så var selskapet topp.

Mandag 20. juli seiler vi til Samsø og en liten ankringsplass ved Langør. 35 nautiske mil og god vind. Alt faller på en måte til ro og på plass når vinden er god og vi flytter oss i riktig retning. Her blir vi hele påfølgende dag fordi det er for mye vind til at vi ønsker å gå utpå. Dette er morgenen da ankervakten holdes og ettertanken kommer snikende. Været er vi på ingen måte herre over. Det får meg til å tenke på at vi mennesker er en ørliten rase som er så heldige å få lov til å være en del av moder jord. Det er ikke vi som regjerer her. Jorden har sitt eget system. Sitt eget økosystem. Jeg kan ikke la være å se for meg at den blåser opp av og til for å minne oss på at det er vi som er på besøk hos den og at det er den som bestemmer.

Jeanette, alltid blid
Jeanette, alltid blid

Onsdag 22. juli setter vi kursen mot Korsør hvor vi har en avtale med min vennine Jeanette og hennes familie. De skal være med oss å seile noen dager. Gleden blir stor da vi endelig møtes etter lange dager på hver vår kant. Vi har til tider labre vindforhold og seilasen drøyer ut. Bilturen fra Oslo, med to unger, har behov for flere pauser enn anntatt. Derfor passer det perfekt at vi alle er forsinket og ankommer havnen godt utpå kveldingen.

Torsdag 23. juli får vi bunkret godt i den store butikken, i havnen, i Korsør. Videre går vi et par timer til Omø rett syd for Korsør. Dette viser seg å være en idyllisk liten øy med en herlig liten lystbåthavn. Ungene blir fra seg av begeistring da lekeplassen, rett innenfor kaien, er full av spennende lekeelementer som de ikke har sett hjemme. Havnen kan anbefales for alle med unger om bord.

Kapteinen får hjelp av Leif
Kapteinen får hjelp av Leif

SAKTE MEN SIKKERT

Fredag 24. juli seiler vi til Marstal på øyen Ærø. Nå, med tre unger om bord og fire voksne, blir det plutselig helt annerledes å være på tur. Leif bistår kapteinen med seilføring og mamsen kan fikse andre ting. Tid til lesing blir det ikke, men vasking av gulv, servering av mat og høytlesning for ungene gjør at stemningen holdes jevn oppe på et høyt nivå. Ah, ikke kommet videre i den klassiske arbeidsfordelingen tenker sikkert mange, men etter noen uker ved roret er det godt å gjøre andre ting mens vi sakte forflytter oss sørover. SAKTE begynner å bli noe jeg smått venner meg til.

De minste koser seg i forpiggen
De minste koser seg i forpiggen

Rastløsheten og frustrasjonen over å sitte værfast i havn har fortsatt ikke helt sluppet taket, men det er på vei til å lette. Og med gode venner å tråle havnen med, så er det faktisk ganske hyggelig. Så her ligger vi da. Fortsatt i Marstal. Værfaste. Vinden uler og båten ruller selv om vi ligger i havn. Lørdag og søndag får vi snoket ekstra i denne lille skjønne danske øyby. SIKKERT er et faktum. Vi er jo ikke lenger i Norge og

Nå er vi snart i Tyskland, men hvilken vei skal flagget henges opp?
Nå er vi snart i Tyskland, men hvilken vei skal flagget henges opp?

heller ikke i Sverige. Det er dessuten bare et spørsmål om tid før vi også forlater Danmark. Så sakte men sikkert er akkurat slik det er.

MANDAG 27. JULI: KIEL, HER KOMMER VI!

Tyskland møter oss med regn
Tyskland møter oss med regn
Mads trives ombord
Mads trives ombord
Kaldt i vannet
Kaldt i vannet
Fin fin lekeplass
Fin fin lekeplass
Store konstruksjoner i DK
Store konstruksjoner i DK
Badeglede i cockpit
Badeglede i cockpit
Moro for store og små
Moro for store og små
Moro på lekeplassen
Moro på lekeplassen
Spennende på aquarium
Spennende på aquarium
Reklamer

Hva er vitsen

Godt fornøyd med dagens seilas
Godt fornøyd med dagens seilas

Hva er vitsen med å ta seg et år på denne måten. Selge leiligheten, være borte fra venner og familie. Ta permisjn fra jobben og kaste loss. Si ifra seg sikkerhet som, hus, jobb, fast inntekt og så videre. Jeg kan komme på mange gode grunner. En av de mest åpenbare er å tillate livet å gå sakte. Ikke strebe etter jordisk gods og kunne ha tid til å tenke over hva som er de viktige tingene i livet. Det er så klart ikke nødvendig, for full innsikt, å foreta en slik reise, men jeg tror absolutt at det er en god katalysator i så måte. Jeg håper også at det dukker opp noen nye og ukjente årsaker på denne reisen. Hvem vet hva som skjuler seg bak neste sving.

Onsdag 8. juli stod fortsatt vinden fra sørvest og sørget for motvind. Vi benytter derfor formiddagen til å reparere og fikse litt om bord.

Steineldorado for Linus
Steineldorado for Linus

Linus og jeg kaster stein i vannet, spiser is og suser på sparkesykkel noen timer, mens Torbjørn og Hans tetter en lekasje i forpiggen. Den tradisjonelle arbeidsfordelingen er litt irriterende, men mine «mekke» ferdigheter er foreløpig på et labert nivå, mens mammaegenskapene er rimelig gode. Dessuten koser jeg meg med minsten og gleder meg over å få være sammen med han fra morgen til kveld. Barnehagen er et supert sted. Alikevel er det  å, hver dag, få komme til en ny lekeplass strålende. Nye steder å utforske, andre steiner å kaste, og ikke minste spennende kiosker å kjøpe is i. Etter lunsj gikk vi fra Strømstad til en herlig naturhavn nord på Koster, Kosterhamn. Vi ankrer opp og klok av skade, det vil si det ble heldigvis ingen skade, men klok av erfaring fra Kroatia i 2012, har vi ute to ankre og er sikre på fortøyingen.

Farmor på besøk
Farmor på besøk

Her møtte vi som planlagt Farmorbåten med Snoopie (vovva), Inger (farmor) og Ivar (kjæresten til farmor). Vinden skal dreie og i løpet av natten komme fra nord. Det gjør at vi øyner håpet om å etterhvert legge bak oss noen nautiske mil. Det blåser som forventet opp fra nord i løpet av morgentimene. Jeg våkner av vinden og vekker Hans da jeg oppdager at nabobåten har dregget og snart er inne på land. Vi er ikke alene om å ha oppdaget dette og en tredje nabobåt er allerede på vei for å varsle båteieren. Han slipper heldigvis unna med en billig lærepenge. Det samme vi gjorde på ferie i 2012.

Torsdag 9. juli seiler vi til anbefalte Fjällbacka sammen med farmor og Ivar. Bare den sceniske innseilingen gjør det verdt å dra hit. Her er deler av Ronja Røverdatter spilt inn og dette er stedet der Ingrid Bergman elsket. Stedet er riktig så koselig, men samtidig er det utrolig travelt og yrende her. Det minner oss på at å ankre opp og ligge i naturhavn kan være vel så fint.

Familien Lien Kjølseth på besøk
Familien Lien Kjølseth på besøk

Fredag 10. juli treffer vi Ellen m/familie. De er på vei til Bornholm, men stopper innom oss for lunsj før de biler videre. Takk til Sigrid, Trygve, Gaute, Ellen og Lars for puslespill og andre godsaker. Så seiler vi vår, til nå, lengste etappe fra Fjällbacka til Härmannö på 30 nautiske mil. I super medvind koster det unna og vi ankrer opp i en nydelig bukt med herlige sandstrender i land.

Lørdag 11. juli går vi «E6» innaskjærs i nydelig vær og medvind. Vinden blåser noe svakere og vi koser oss på dekk i sol og lite klær. Til trøst for alle hjemme betyr fortsatt lite klær bukse og langærmet genser. Når det drar seg til må det vindtette utstyret på. Lue er også godt å ha på «hue». Nydelige smale sund, fantastiske skjærgårdshytter og yrende båttrafikk gjør at dette blir en underholdende etappe. Vi er alikevel skjønt enige om at vi også liker oss best utaskjærs.

En fokusert lettmatros
En fokusert lettmatros

Vi ankrer opp på Ingegärsholmen. En idyllisk bukt med masse båter. Her treffer vi noen lokale, hyggelige båtfolk, på sommerferie. Ungene kravler ut av båtene i ren Astrid Lindgren stil, Vi får masse supre skjærgårdstips for vår videre seilas og takker for gode råd. Vissheten om at disse ungene sitter igjen med fantastiske sommerminner passerer tankene mine og jeg  gleder meg over denne opplevelsen.

MELLOMMENNESKELIGE MØTER – MIN LILLE HOBBY

Det er et av de sosiale fenomener jeg har sett frem til med denne turen. Komme i snakk med menneskene man møter på sin vei. Det være seg folk om bord i nabobåten, andre foreldre på lekeplassen eller de man spør om gode råd for veien videre.

Parklife
Parklife

Det er frydefult å tenke på at jeg ikke vet hva neste person jeg treffer har å by på. Gode råd, livsvisdom eller hvem som baker de beste bollene og serverer den beste kaffen i by’n. Jeg ser for meg for at et av prosjektene ved denne turen skal være å møte masse nye mennesker. Være åpen og lytte. Jeg er ikke nødvendigvis ute etter nye venner. Det er ikke det, men det finnes så mange spennende personligheter. Det er de jeg vil møte og, med fare for å høres pompøs ut, høste av. På veien må jeg også åpenbart by på meg selv i møte med andre. Det er også en utfordring som er lærerik.

Søndag 12. juli seiler vi til Marstrand. Kun en kort etappe. Vi har litt som skal fikses på båten og Marstrand er anbefalt så vi velger å gå dit. Havnen sies å være travel så vi lurer litt på hva som vil møte oss. Heldigvis så sørger det litt labre sommerværet for at det er masse ledig plass i havnen.

Naturens farger er ikke til å motstå
Naturens farger er ikke til å motstå

På lekeplassen i Marstrand får jeg næring til min hobby. Her oppstår det et slikt spennende mellommenneskelig møte. Jeg møter to foreldre som har vært på alternativ-festival på Ängsbacka. Der mediteres det, de shanter, driver ut gammelt agg, danser og lytter til musikk. Dette er langt fra noe av det jeg har drevet med og kanksje kommer jeg ikke til å begynne heller. (Eller hvem vet, for aldri si aldri), men det er utrolig gøy å høre andre fortelle, med innlevelse, om de gode opplevelsene de har hatt. Om det livet de har tro på og om hva det gjør med de som mennesker. Takk til mamman og pappan til Eik og Una for fine samtaler.

Mye skal fikses på en båt
Mye skal fikses på en båt

Mandag 13. juli blir vi værende i Marstrand. Den ene vanntanken blir gullende ren, et vindu tettes, vi får handlet litt i båtbutikken samt forskjellig annet småplukk. Slike dager er nødvendige og tilfredstillende. Vi får finjustert hjemmet vårt og er klare for flere seiletapper. Nå setter vi snart kursen for Danmark. Gjesteflagget er på plass.

DANMARK, HER KOMMER VI!

Fokken må strammes inn
Fokken må strammes inn
Det er viktig med orden i tauene
Det er viktig med orden i tauene
Smooth seilas
Smooth seilas
Et lite fragment av turen rundt Marstrandsö
Et lite fragment av turen rundt Marstrandsö

Endelig er seilene oppe

Sjekk av seil og innføring i disses trimming
Sjekk av seil og innføring i disses trimming

Solen skinner og gutta er på seilvakt. Besøket, Torbjørn og Grunde, ser ut til å kose seg på seilkurs med Hans. Jeg har tid til å skrive og merker at skrivekløen melder seg med en gang jeg har hendene fri. Vet ikke helt hvor det kommer fra, men det har nok med ønsket om også å ha en dagbok, å se tilbake på, for dette året. Samtidig vet jeg også at mange der hjemme lurer på hvordan vi har det.

Vårt hjem det neste året
Vårt hjem det neste året

Det er så utrolig mye fint å se og morsomt å oppleve. Selv om vi ikke har kommet lenger enn til Sverige har det allerede skjedd mye. Det er utfordrene å prøve å fange steminger i bilder og tekst. Den glade amatøren vil derfor fortsette med dette så lenge det er gøy.

Gutta mine
Gutta mine

Så viste det seg, i alle fall, at vi kommer lenger enn til Moss. For nå er vi i Strømstad. I Moss fikk Grunde og meg oss Havaianas. Så lykken over å eie flere ting viser seg å ikke helt ha sluppet taket enda. Men når det gjelder livet ombord på en seilbåt er det utrolig hvor lite man føler behov for. Det er en frihetsfølelse jeg ser frem til å kjenne mer på.

 

 

 

Jolly pumpes opp på dekk
Jolly pumpes opp på dekk

Lørdag 4. juli gikk vi fra Moss til Tønsberg. Lå på moring utenfor bryggen til noen venner. Endelig fikk vi Jolly på vannet. Jolly sørger for fleksibilitet og ikke minst moro for både store og små. Linus elsker å sitte på i den lille båten. I Tønsberg fikk vi også frokostbesøk av Svend. Han er en erfaren seiler og kommer med gode tips for Svenskekysten. Takk takk, for besøk og tips.

 

 

 

Svend og Linus sjekker ut vinsjen
Svend og Linus sjekker ut vinsjen

Søndag 5. juli gikk vi fra Tønsberg til Hvaler. Lå på moring utenfor hytten til noen tilfeldige vi fikk låne båtplassen av. Seilforholdene kunne ikke vært bedre. Vi slapp unna med to slag. Uten dønninger og i varm sol koste vi oss nesten glugg på dekk. Vi fisket og makrellen, for det ble bare en, ble dratt om bord til Linus store fornøyelse.

Torbjørn øver på pålestikk i blinde
Torbjørn øver på pålestikk i blinde

Knutekurs ble også avholdt og Torbjørn får beskjed om at pålestikket må kunnes i blinde. Linus begynner å bli godt varm i trøyen og i dag fikk han også øynene opp for bading i fjæra. Etter å ha litt ufrivillig tatt seg en dukkert var det gjort. Vi fikk han omtrent ikke med tilbake i båten. Det er godt å se at han finner seg til rette i det våte elementet. Nå er det bare for oss å passe på at han ikke tar for store sjanser. Mammahjertet gleder seg over at han fryder seg i vann.

 

 

DET GJELDER Å TA LIVET MED RO

Linus sover på dekk
Linus sover på dekk

Mandag 6. juni gikk vi fra vest på Hvaler til Skjærhalden i syd. Vi var forberedt på ruskevær og skulle derfor ikke gå særlig langt. Og ruskevær ble det. Fra bading i solnedgang til kuling på fjorden ble vi satt på litt prøvelser hva komfort angår. Linus likte seg mindre godt. Ble nok litt uvel, men sovnet etter en liten stund. Og etter at fortøyningene var på plass sov han videre på dekk. Det gjelder å ta livet med ro. Det slår meg når jeg ser den lille bylten ligge å sove på dekk. Vær og vind får holde på. Vi får vente på bedre seilforhold. Det skal jo faktisk fungere både for liten og stor. Tid har vi nok av. Det gjelder å minne seg på det av og til. Hele denne turen dreier seg jo nettopp om å ikke stresse og å få fine opplevelser sammen.

Inngangsporten til "Alaska"
Inngangsporten til «Alaska»

Tirsdag 7. juli gikk vi fra Skjærhalden til Svinesund, med et lite stopp i «Alaska» på veien. Grunde mønstrer av i Skjærhalden og busser hjem. Det var heller ikke i dag særlig velegnet «ute på fjorden» vær, men behovet for å komme seg litt av gårde var enstemmig i båten. Vi bestemte oss derfor for å gå for motor til Svinesund. I mye sjø og vind kom vi oss utpå godt timet med Linus sin soveøkt. På veien tokket vi forbi «Alaska». En spennende liten plass før Svinesund. En storslått hage, laget av Hilma på 20 tallet, med oppmurte terrasser, paviljonger, bord etc Her vanket det is og kaffe på mannskapet og en liten pause i blesten. Godt skjermet for vind koste vi oss i land en time før vi ankom Marieholm i Svinesund.

Hva de neste dagene vil bringe er væravhengig. Men mye tyder på at det blir Koster. Og kanskje får vi treffe farmor, til Linus, der. Hun og Ivar seiler over fra Risør hvis været tillater det. Vi krysser fingrene for det.

VI SEES I NESTE HAVN!

Linus har dille på fantorangen
Linus har dille på fantorangen
Linus og Grunde eller Spiderman og Batman om du vil
Linus og Grunde eller Spiderman og Batman om du vil
Bading i fjæra
Bading i fjæra
Makrellfiske
Makrellfiske
Bloggeren koser seg på "Alaska"
Bloggeren koser seg i «Alaska»
Grunde koser seg
Grunde koser seg i cockpit

Sirkus avreise

Kapteinen rett etter avreise fra Vollen.
Kapteinen rett etter avreise fra Vollen.

Linus sover, Hans fikser siste rest og jeg har plutselig litt tid alene. Vår første gjest har også sovnet i forpiggen. Det er stille i båten. Min første kopp te om bord er rykende varm og freden er faktisk i ferd med å senke seg.

Vår venn Grunde ombord i båten.
Vår venn Grunde ombord i båten.

Onsdag 1. juli hadde vi en aldri så liten avskjedsfest i Vollen. Restauranten var stappet på denne første sommerdagen. Kaos rådet en stund, med kids som måtte passes på bryggekanten, voksne som higet etter et glass og vi som forsøkte å få snakket en siste gang med alle vi kjenner. Tusen takk for en hyggelig avskjed. Vi gleder oss til å se dere igjen.

Linus koser seg med fiskespillet sitt.
Linus koser seg med fiskespillet sitt.

Må bare nevne en liten ting til. Forrige helg hadde familien min stelt i stand en skikkelig avskjedsfest på låven hjemme i Tinn. Der var det rundt 40 stk. Store og små. Tanter, onkler og søskenbarn. Mamma, Pappa, søstre og svogere hade «pusset» opp låven for anledningen. Plutselig så åpenbarte det seg et skikkelig festlokale der inne i den gamle bygningen. Håper det blir flere slike låvefester når vi kommer tilbake. Tusen takk til alle som var der. Det var utrolig hyggelig.

Jammen kom vi oss av gårde. Kjøleskapet er kaldt, rekkestøttene er på og mannskapet har godt mot. Sommerværet viste seg fra sin beste side. Vi kunne rett og slett ikke fått en bedre start på det hele. Vi fikk til og med kjøpt ferske reker i Vollen som vi rakk å kose oss med før avreise.

Alle må trå til å gjøre sitt.
Alle må trå til å gjøre sitt.

Litt svette av stresset, for å få alt klart, kom vi oss i gang kl 1900 torsdag 2. juli. Nå har freden senket seg over Hylasia og mannskap. Linus ser også heldigvis ut til å kose seg. Han synes nok det hele virket fremmed med det første. Vi har jo ikke vært ute på fjorden siden sommerferien i fjor. Men båten gikk ganske kjapt fra å være litt skummel til å bli veldig spennende. Rett før vi skulle legge fra kai sier Linus; ikke seile, ikke seile, på sitt litt barnlige vis. Mammahjertet måtte bare håpe at han raskt ville forstå at dette kom til å bli spennende.

Såpebobler på dekk er en vinner.
Såpebobler på dekk er en vinner.

Såpebobler og andre bestikkelser fikk heldigvis raskt opplevelsen til å bli positiv.

Gleden over å være på tur er nesten ikke til å beskrive. Det er rart å tenke på at vi skal legge bak oss vanvittige mengder med nautiske mil. At vi en dag vil våkne opp på Kanariøyene. En annen dag i Karibien. Og hvem vet, kanskje vi får se Grønland. Men nå, her og nå er vi i Moss. Seilte ut Oslofjorden og allerede på første legget viste naturen seg fra en av sine mange flotte sider. Fullmåne i horisonten, skyfri himmel og en fuglesverm et naturprogram verdig. Det minner meg på at de gode opplevelsene ikke er avhengig av hvor man er i verden, men hvordan man er tilstede i situasjonen og nuet. Det betyr at gode opplevelser sjeldent er langt unna. Nauren er full av under, enten det er til lands eller til vanns.

Drømmeforhold utenfor Jeløya.
Drømmeforhold utenfor Jeløya.

I Moss gleder vi oss til å treffe noen venner. Her ligger det og en stor seilbutikk som vi planlegger å shoppe litt i. Deretter får vi se hvor langt neste seilas bringer oss.

På gjensyn!

 

 

 

Sparkesykkel på kaia med sikkerhetsline. Den er like god til lands som til vanns.
Sparkesykkel på kaia med sikkerhetsline. Den er like god til lands som til vanns.
Linus i slaget. Kos på dekk.
Linus i slaget. Kos på dekk.