I møte med Mallorca

 

Nå har jeg så mange fine bilder at det er på tide med en liten oppdatering og et bildegalleri. Internett har de siste dagene vært mangelvare, men kameraet klikker løs i disse vakre omgivelser.

Vi ankom Mallorca og Santa Ponca etter nattseilas fra Ibiza. I Santa Ponca møtte vi Gerd fra Norge. Jeg og Gerd byttet bøker og vi tilegnet oss norske aviser og ukeblad. Hvis du leser Gerd: takk takk takk!

Fra Santa Ponca gikk seilasen videre til Port de Soller. For et sted. Nydelige omgivelse, fantastiske fjell og beskyttet havn. Byen Soller et lite stykke victoriansk togtur unna.

Solnedgang, oversikt og bading i Port de Soller.

I Soller leide vi bil, for mindre penger enn det det koster å bo i marina, og fikk oss en skikkelig runde på Mallorca. I Fornalutx fikk vi en dose katolisisisme.

Den Mallorcanske fjellkjeden er rett og slett verdt et besøk. Både til fots og til dekks.

Vakre omgivelser i Estellence. Her traff vi verdens kanskje kuleste kunstner, i følge Linus. Som for tiden er hektet på filmen robotene.

image

En helt fantastisk statue og kunstnerisk prestasjon……..så vidt jeg kan bedømme.

Egentlig var planen å skrive et lengre innlegg om brostein. Det er etter min mening umulig å ikke la seg fascinere. Jeg må faktisk innrømme at jeg blir rørt til tårer innimellom. Gamle brostein får historien til å banke på. Nysgjerrigheten blir ikke til å stoppe. Tenk alle menneskene som har gått her. All historie og så……..Vi. Linus, Hans og meg. Etter utallige skritt og belastning. Vel, så er de sikkert byttet ut og frisket opp med tiden. Men alikevel, all den historie de rommer. Som så masse annet selvfølgelig, men alikevel.

Noen steder blir jeg rett og slett forelsket i.

Estellencs der altså

I Port de Soller traff vi noen veldig hyggelige HEmsedølinger (innflyttere sådan). William og Ida ble to nye gode venner. Takk til Sandra og Steffen for gjestfriheten og Rie for alt engasjement i barna. Det finnes så mange bra folk.

image

Og snakk om bra folk. Marina, som vi og traff i Soller, kom heldigvis roende da hun så det norske flagget på hylasiabåten. En herlig nederlandsk dame bosatt på Svalbard. Jeg føler meg beriket etter å ha møtt deg. Tenk det.

Fra Soller til Calobra. Calobra er nok til nå turens mest spektakulære sted. Utallige turister på dagtid og i total stillhet sent. Med egen båt er det fantastisk, men også verdt et besøk om du må dra hit sammen med aller andre.

Sånn er altså livet på bøljan blå. Nå ventes storfint besøk fra Norge. Flere bilder og historier ligger på lager. Og et siste lite tips: Mallorca er vesentlig mer enn Palma og Magaluf………… Husk å leie bil hvis du ikke har båt!

Reklamer

En statistikk for alt

imageSiden sist innlegg har vi seilt en runde rundt Ibiza samt seilt ned om Formentera og har nå ankommet Mallorca. Jeg husker at folk dro dit på sydenferie når vi var små. Selv har jeg aldri satt mine barbente føtter der.

Ibiza har på alle måter svart til forventningene. Det vil si at de har holdt tydelig avstand til fordommene. Party-ryktet stemmer det, men det er heldigvis mulig å finne små paradis uten prangende disko og over gjennomsnittet snobbete hotell. Nå høres jeg vel ut som en treg kjerring i 40 åra. Jeg har nemlig ikke noe imot festing. De som kjenner meg godt vet jo det. Det er bare så lite kompatibelt med det å reise med en 3-åring. I tillegg skal det sies at de små ubebygde stedene er mer paradisiske. Så til alle religiøse, dere trenger ikke vente til etter døden med å finne paradis. Det er opptil flere på Ibiza og for alt jeg vet videre nordover på Balearene (Øygruppen: Formentera, Ibiza, Mallorca og Menorca)

En liten fotomontasje fra Cala LLonga nedenunder. En av de mange buktene, kalt calaer, som vi de siste ukene har hatt som hjemsted.

Fineste Hylasiabåten. Oppe i høyden er det umulig å ikke forelske seg i hjemmet vårt, det klare vannet og de, som tidligere nevnt, paradisiske stedene.

Badetemperaturen begynner å nå comfort-nivå. De minste synes det fungerer allerede, men de som har passert midtlivet synes det kan bli enda litt varmere før det legges ut på svøm.

Akkurat nå har feriefølelsen satt seg. En stund var vi liksom mer på tur enn på ferie. Nå føles det som vi er litt mer på ferie enn på tur. Vet ikke om forskjellen er påfallende for leseren, men for oss er det på en måte en forskjell.

Etter at bloggholderen i noen måneder har fått kjenne på det å være 40 var det kapteinens tur. Han ønsket seg milkshake til frokost på dagen sin og en tur på vannet og fikk det som han ville. Utrolig hva som kan oppfylles til sjøs. Gratulerer med dagen som var Hans.

San Francisco på Forentera var en liten perle midt inne på øya. Vel verdt et besøk hvis man er i traktene. Bildene over mener jeg representerer den stemningen som var her. PS! Du trenger ikke seilbåt for å komme deg hit!

Jeg vet at jeg tidligere i innlegget skrev noe om at vi nå kjenner på en feriefølelse. Den er bare delvis sann innser jeg. Jeg har nemlig opptil flere statistikker gående, Påbegynte XCel skjemaer og nylig lastet ned en treningsapp. Det er mulig jeg savner jobb og orden mer enn jeg selv forstår. Hvis noen lurer er sjakkprosenten mellom Hans og meg 70/30 Hans/Lene, Vi har en ankringsprosent på 84 pr. skrivende dato og jeg har jogget 37 % av dagene siden vi dro fra Norge. Treningsappen fortalte meg at jeg i dag satte ny rekord på 5 km. Ha ha ha. Har du sett. Muligens derfor jeg tar bilder av mønster og mosaikk. Det finnes en slags orden i disse bildene som appellerer til meg på flere måter.

 

image

Når jeg av og til vinner i sjakk tar jeg bilde av det. Kan se for eksempel slik ut. En betenkt Hans er ikke så vanlig og da ser den dårlige vinneren, bloggholderen, sitt snitt til å fotografere. For observante lesere eventuelt seilere ser dette ut som en kveld for anker. Men bildet er tatt på vei fra Formentera til San Antonio, vest på Ibiza. En rimelig rolig og behagelig seilas.

 

 

God stemning i gamlebyen Ibiza. Linus ble bergtatt av damen med ukulelen (ser ut som Hans ble det og). Jeg innrømmer at jeg be det selv. Utrolig hvordan ting av og til bare stemmer 100% med tid og sted.

Vi seiler videre på Balearene og håper at piratene holder seg på god avstand. Disse to er heldigvis vennlige til tross for sitt fryktinngytende utseende og er blitt endel av mannskapet. Hylasiabåten sees i det fjerne mellom våre to voktere og seiler videre på nye eventyr.

balearene

Vis meg huset ditt og jeg skal fortelle deg…..

Etter at vi forflyttet oss fra Norge til Spania til vings og ikke til sjøs har vi nå seilt helt fra Cartagena (Fastlandsspania) til Ibiza.

To spente skigåere igangsatte rennafart og var plutselig tilbake i Hylasiabåten.

På vei østover og nordover langs kysten var vi innom blant annet Mar Menor. Her var været nydelig og det ble anledning til litt bading. Ganske rart å i det ene øyeblikket være på Hardangervidda, med ski på bena, og i det andre øyeblikket bade i Spania. Vel, nå skal det sies at det var Linus som badet, de to gamlingene nøyde seg med vassing.

Lille store Linus måtte feires med brask og bram da han ble 3 år .

Ja ja, så kom vi oss ikke til Karibien, men som bildene avslører er det ikke så verst her på Ibiza heller. Vi kom hit til Ibiza og Cala Vadella etter strålende natteseilas fra Villajoyosa. Dette fantastiske møtet med Ibiza gjorde at vi ble værende i Vadella en uke. Her traff vi igjen Manuella og Joliza som vi sist så i La Coruña. Utrolig morsomt bli bedre kjent med andre som også liker dette forholdsvise sutalause seillivet.

Som dere ser har Linus opparbeidet seg mange og ulike «skills» siden han lærte seg å gå på ski. Nå leser han Knausgård, med stor interesse, er en ivrig fridykker, kjører jolli2 som en cowboy (han sier nemlig YiiiHa når han gasser) og ikke minst er han utrolig velerfaren med å kose seg på kafé.

Noen bor i båt, det flest bor nok kanskje i hus. I alle fall av de vi kjenner. Atter andre bor i campingvogn. Dette bostedet kom vi over på en av våre oppdagelsesreiser (liten gåtur for mor og laaaang tur for 3-åringen). Blant alle de palassaktige husene på øyen fant vi Casa Hippie. Ikke akkurat Casa Grande, men hvem vet hvem som bor best. Utsikten er det i alle fall ikke noe å si på. Fra en gammel hotellplatting er utsikten prima.

Linus synes ikke det er noe uvanlig med det å bo i båt. Alle vi møter her nede gjør jo det. Utsikten fra Hylasiabåten er det heller ikke noe å si på. Så er det vel slik da, at det ikke er huset eller utsikten det kommer an på. Det er hva du velger å se og hvilke øyne du ser det med som er avgjørende.

 

Etter at vi om oss fra Vadella var vi innom San Antonio (by på Ibiza) før vi seilte videre til Cala Salada. En nydelig liten bukt uten hotell. Kun en restaurant og ellers knauser og strender samt båtnaust på rekke og rad. Ikke alle steder er maksimert, hva utbygging gjelder, og det gir en super variasjon for oss båtfolk. Noen koser seg ekstra med sitt lille naust og skam meg for å ta bilde av en som ikke aner det. Men motivet var rett og slett for godt og sier noe om hvordan livet her i Karibien, nei Ibiza, kan fortone seg.

På oppdagelsesferd med denne lille fyren i Cala Salada. Det er en finfin syssel. (Gaute, Trygve og Sigrid – Linus simpelthen elsker denne genseren. Takk)

Etter noen timers seilas videre kom vil til en ny herlig cala, Benirras. Hit kom vi fordi ryktet fortalte oss at hver søndag er det trommejam på stranden. Stedet svarte til forventningene. Full festival på søndag ettermiddag som varte ut i de sene nattetimer. Her møtte vi faktisk noen andre norske seilere. Heia Norge, ropte de fra båten da vi seilte inn for ankring. Knut Frostad med familie fikk noen seiltips av oss, he he, eller var det omvendt? Vel uansett, takk for hyggelig kaffe, omvisning i strøken båt og lykke til på ferden! (hvis dere skulle lese bloggen)

Dette er altså mitt reisefølge. To blide karer og Hylasiabåten. På farten kom vi over en fantastisk fiskerestaurant i Cala Mastella. Etter å ha ertet på oss en firkantet tysker i bukten, som helst ikke ville ha andre båter i nærheten, fikk vi ankeret ut. Men rekord i rulling og dønninger gjorde at vi dagen etter kastet loss og kom oss videre. Heldigvis hadde vi is i magen nok til at vi kom oss å land og fikk nyte nydelig mat til Lunsj. Uansett hvor du måtte befinne deg på Ibiza, med båt eller med bil. Denne restauranten kan anbefales. Her finnes ikke noe hotell eller horder med turister, bare en velrenommert restaurant med sannsynligvis en av de fineste plasseringene på Ibiza.

Nå venter noen flere dager på Ibiza før vi seiler til Formentera, som visstnok skal ligne enda mer på Karibien. Vi gleder oss. Undertegnede hilser med solnedgangsglis.

image

 

 

 

En liten oppsummering

 

Etter ca tre måneder i Norge er vi nå på bøljan blå igjen. Vi har seilt et par uker allerede og er nå på Ibiza. Men før jeg beskriver denne deilige øya med det krystallklare vannet har jeg lyst til å komme med en aldri så liten Norgesmedley:

Uken før påske gikk Linus, farmor og jeg fra hytte til hytte. Fra Ustaoset la vi ut og spente på oss skiene i strålende solskinn. Være var eksepsjonelt og vinden dyttet oss litt etter litt i ryggen. Med Hallingskarvet bak oss gikk vi via Hein, Rauhelleren og Mårbu før vi fikk øye på kongen, Gaustatoppen. Vi avsluttet på Kalhovdet før vi ble hentet på Steinsbøle.

image

De tre glade turkamerater. Takk for turen farmor og Linus. Undertegnede er bittelitt stolt over egen prestasjon og vil bare ha sagt at hun trakk pulken hele veien. Godt over 80 km. Farmor var en strålende turkamerat og det ville blitt kjedelig om jeg skulle gått alene.

Gøy på landet, gøy på landet, sånt no’ hakke vi i by’n (eller i hylasiabåten). Men på Gunleiksbøen har vi kost oss med traktorkjøring og skigåing. Med Gome og Goffa og resten av den fine familien Luraas. Heldige er vi som bare kunne komme hjem for noen uker, til varm seng og det beste Norge har å by på. Gjestfrie besteforeldre og på alle kanter og en hvit Hardangervidda så langt øye kan se.

image

En av de aller beste tingene med å ta en tur hjemom var å få tilbringe tid med de deilige tantebarna mine (på bildet sees et av fire). Vi tok en tur innom Hennie Onstad museet og fikk kikket på den utrolig morsomme kusama-utstillingen. Passet perfekt for smårollinger og mamsen. Jeg synes dette «bildet» bare er helt fantastisk (og jeg snakker ikke om det fototekniske, derav hermetegnene). Det sier akkurat nok om at kids synes det er stas med museer -denne utstillingen var jo litt som et fyrverkeri.

image

Bloggholderen rundet 40 under norgesoppholdet. Det syntes Linus var storartet for da ble det skikkelig kakelaging og forhåndssmaking.  Det ble en finfin bursdagsfeiring. Takk til alle som bidro. Noen (en herlig tidligere kollega) fortalte meg at 40 – er som en kamerat som tar på seg skylda for det meste. Bedre blir det ikke.

Legger ved et passe beskrivende bilde fra Ibiza. Hylasiabåten sees i bakgrunnen og bildet er tatt fra en av de mange strandkafeene i denne herlige lille bukten som øya er full av. Mer om livet ombord kommer snart.

image

Inntil da: nyt utsikten!

………………Den er antagelig fin uansett hvor du befinner deg.

 

 

Vinterdrøm


image
Våknet opp på ustaoset i dag til strålende sol, glitrende nysnø, og ikke et vindpust. Dette er dagen å teste hva tospannet Spiderman og hans mamman klarer. Vaffel og toddy på Prestholt. Kan vi klare å komme oss dit? Klarer jeg å dra Linus så langt i pulk og hvor langt klarer han å gå på ski for egen maskin? Ønsket om å klare å legge bak seg noen mil på ski begynner å bli stort. For et år siden lå jeg på isolat og drømte om knirkende snø under skiene. Nå er forholdene perfekte og det er ingen ting å vente på. Alle som har gått fra Ustaoset til Prestholt vet at dette ikke er en lang tur (12km tur-retur), men alle som har gått der vet også at det er masse bratte oppoverbakker å forsere. Og alle som har fått musklene svekket av cellegift vet at det tar tid å bygge de opp igjen.

imageJammen kom vi oss til Prestholt. Dette var en liten test på hva formen duger til. Og en aldri så liten seier. Da jeg kjente vaffel-lukten, når vi nærmet oss, kjente jeg på en glede og en stolthet over at jeg klarte å komme meg helt frem. Det er faktisk ikke en selvfølge å klare å gå fra ustaoset til Prestholt. Linus sov i pulken hele veien og våknet først da vi parkerte utenfor den velbesøkte kafeen. Det er ganske godt å vite at jeg er i stand til å være alene på tur med min egen unge. Ta han med innover i fjellheimen og forhåpentligvis gjøre han glad i naturen. Akkurat som mine foreldre har tatt meg med ut på tur.image

Med skarven i bakgrunnen og på tur hjemover gleder vi oss over små og store seiere. Jeg forestiller meg Arne Ness sitte å skue utover Hardangervidda fra Tvergastein. Bedre plassering av en skrivestue kan man vel neppe tenke seg. Ikke vanskelig å forstå at nærheten til naturen var hovedingrediensen i hans tenkning. At kjærligheten til Skarvet danner et slags bakteppe for det han har skrevet er ganske fint å tenke på.

imageJeg kjenner at en av de viktige oppgavene jeg har som mor er å gi Spiderman gleden av å ferdes i naturen. Ikke bare er dette en viktig foreldreoppgave men det er også et slag samfunnsansvar vi har. Å gjøre etterkommerne våre glade i naturen. Dette er en forutsetning for å forvalte våre felles ressurser på en god måte. Kjærlighet til og forståelse av naturen og dens mangfold er en av nøklene til en fremtid vi kan leve godt i.

God tur!

15 timer

image15 timer er ganske mye og ganske lite. 15 timer er mer enn en arbeidsdag men mindre enn et døgn. 15 timer er omtrent tiden det tar å kjøre fra Oslo til Bodø. Men 15 timer er også tiden det tar å reise fra Gibraltar til Tinn.

Vi kom på søndag kveld. I dag møtte jeg kjentfolk på butikken i AUstbygde og innså at det var på tide med et nytt blogginnlegg. Jeg har på ingen måte til intensjon å holde det hemmelig. Det at jeg og Linus plutselig befinner oss i Tinn. Alikevel føler jeg at dette innlegget er nokså vanskelig å skrive. Vi fant nemlig plutselig ut at vi skulle ta turen hjem til Norge for noen uker. Kanskje blir vi her til og med et par måneder, vi får se.

imageFormen er sånn passe så det føles godt å komme hjem. Den norske vinteren er tiltrekkende, den spanske vinteren er lite fristende, hva seiling angår og vindroret lar vente på seg. Så ble det bestemt. Argumentene var gode. Vi drar til Norge på vinterferie. Jeg og Linus pakket snippesken og la i vei. 15 timer tar det altså fra dør til dør båten-Gunleiksbøen. Gome og Goffa tok imot med åpne armer og Linus har allerede mestret sine første meter med ski på bena.

imageJeg skulle ønske at jeg kunne fortsette å skildre fine steder i middelhavet, båtliv og reisebetraktninger. Jeg har fått så masse hyggelige tilbakemeldinger fra dere som leser bloggen. Det er derfor jeg synes dette innlegget er vanskelig å skrive. Det er som om jeg svikter på et vis. Og misforstå meg rett, jeg vet at ikke bloggen min er det viktigste som leses her i verden. Alikevel føler jeg at «kontrakten» med leserne er at vi skal være på tur et år. Skildringer fra det selvoppnevnte eventyret, en slags ekspedisjon, skulle vare i 12 måneder. Så er det bare 15 timer hjem og premisset for skrivingen er plutselig endret.

 

imageVi får se. Om jeg fortsetter å skrive eller ikke. Om jeg tar opp tråden igjen når vi kommer tilbake til båten eller om jeg også skriver litt om vinterens magi. Meningen med bloggen var jo å holde familie og venner oppdatert når vi var ute på reise. Det er vi jo ikke lenger. På en annen side er vi jo fortsatt på en slags mental ekspedisjon og reise. Skriving er gøy og det er frivillig å lese.

Regner med å sette nye sjøbein igjen sån ca i mars. Båten skal jo hjem igjen og forhåpentligvis en svipptur innom middelhavet i varmere vær.

Takk til alle følgerne så langt. Jeg kan forsikre alle om at det ikke er snakk om noe tilbakefall sykdomsmessig og jeg gleder meg til å treffe dere på Kiwi i Austbygde, på jobb i Oslo, på kafé et passende sted og ikke minst på ski i dette vakre landet vårt.